Jeg har nigrua meg i to laaaange uker. Var svimmel, kvalm, hadde pustebesvær og prikkende hender i skrekk på vei til Notodden.
Jeg fløy på do to ganger på sykehuset og tømte meg. Fikk mensen i samme slengen for å være sikker.
Da jeg ble ropt opp og fikk med meg mann og snupp inn på torturkammeret så brast jeg i gråt.
To uker med skrekk måtte jo ut til slutt.
Jeg fikk kanylen satt og lå på benken og ventet.
Torturmesteren ankom. Han var en svenske med talibanskjegg og langt hår og grønn uniform....så jeg gråt litt til. Fikk biteringen og spurte om ikke de skulle sette sprøyten først? Men han ville da selvsagt prøve uten først. Og jeg hadde jo selvsagt fått bedøvelse i halsen.
Så var det i gang da...han lirket seg ned i halsen min og jeg brakk meg og gråt litt om hverandre. Klarte å holde på fatningen sånn nogenlunde og kom meg faktisk igjennom det med ett nødskrik. På slutten så bestemte nesa seg for at det var på tide å snørre litt. Brekninger uten snørr er jo bare tull.
Da han blåste opp tolvfingertarmen min og rota rundt så gjorde det littebitt vondt og panikken var tre sekunder unna da han endeliiiiiig var på retrett.
Så gråt jeg litt til når det var over og fikk tatt ut den overflødige kanylen.
Konklusjonen ble ett sårt spiserør som jeg får medisiner mot og operasjon innen 6 uker.
Huuuurraaaaah! Operasjonen gruer jeg meg ikke til i det hele tatt. Jeg er bare glad og har litt vondt i halsen.
Pluss at jeg er litt småpert for å være lurt igjennom dette uten likeglad. Neste gang er jeg smartere
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar